Historikk

Med et totalareal på 178,39 km² (inkl både sjø og land) og et innbyggertall på om lag 1350 er Flakstad den tredje største kommunen i Lofoten målt i folketall. 

Kommunen strekker seg over Flakstadøy og deler av Moskenesøy, og har sitt navn etter kirkestedet Flakstad. Opprinnelsen til navnet er noe usikker, men en antar at det kommer av «flag» som betyr bergvegg, altså gården ved bergveggen. Flakstad har vært kirkested i mange hundre år. En vet at det ble bygde kirke her i 1430, og dagens kirke er bygd i 1780.

Det har vært bebyggelse i Flakstad over flere tusen år, og det fins flere fortidsminner og spor etter gammel bosetning i Flakstad. Den eldste og mest kjente boplassen fra steinalderen i Lofoten er Storbåthallaren, som ligger ved sørenden av Nappstraumen. Dette er en boplass som ligger under en berghall som ender opp som ei hule og var et velegnet utgangspunkt som fangst og fiske.

Omfattende utgravninger har dokumentert at det først og fremst var fisk som utgjorde næringsgrunnlaget. Men i tillegg til beinrester av skrei, lange, sei og brosme er det også funnet bein av en rekke fuglearter, blant annet den nå utdødde geirfuglen. Det er også funnet bein av hjort, rev, villrein og bever. De to sistnevnte indikerer at det må ha vært betydelig med skog i regionen for seks tusen år siden. Steinalderfolkene spiste også mye skjell og bær.

I de yngre lagene av storbåthallaren er det funnet bein av ku og sau, noe som betyr at det har vært drevet en eller annen form for jordbruk. Pollenanalyser tyder på at jordbruk med fedrift kom til Lofoten så tidlig som 5500 år før Kristus. Fehold var mulig ved at det om vinteren ble brukt tang og tare som for til husdyrene.

Fisken er non hovedgrunnen til at folk har bosatt og reise til Lofoten og Flakstad gjennom tidene. De store fiskeriene ved Lofoten har gitt distriktet dets ry, langt utenfor landets grenser gjennom over tusen år. Lofotfisket hører til de største fiskeriene i verden. Fra uminnelige tider har dette skreifisket i månedene januar-april pågått, sannsynligvis allerede før vår tidsregning, i stein- og bronsealderen, men særlig fra 800-tallet har det vært drevet et årvisst skreifiske ved Lofoten i en større målestokk. Dette gav grunnlag for tilreisende fiskere, og i Magnussønnenes saga fortelles det at kong Øystein har bygget rorbuer i Vågar (Vågan). Vi har ingen kilder for når de første rorbuene ble bygd i Flakstad, men de kom sikkert ikke lenge etter etableringen i Vågan.

Flakstadøya ble kalt Vargfotr på denne tiden før middelalderen. Navnet som betyr ulvefot, hadde sin opprinnelse i utseende på øya sett fra de seilenes øyne. Naboøya i øst, Vestvågøy, kaltes Lofotr, som betyr gaupefot. Fiskeri og handel ble tidlig det grunnleggende for bosetningen her, men handelen og kontakten med omverden gjorde også at Flakstad og Lofoten ble hardt ramme når pesten som kom med svartedauen herjet i Norge fra 1349. Det fins ikke noen eksakte tall på hvor mange som døde i våre områder, men det er anslått at i hvert fall halvparten av befolkningen døde under svartedauen, og mange gårder rundt omkring i Flakstad og Lofoten ble lagt øde. I vårt område kan nevnes at bosetningen «puinn land» mellom Ramberg og Skjelfjord antas å ha blitt lagt øde på denne tiden under svartedauen.

Etter svartedauen tok hanseatene sete i Bergen og tok kontroll med handel med fisk og andre varer. Det vokste da frem et handelssystem der en jekteskipper fikk et såkalt bygdefar, altså en rettighet til å fraktene tørrfisken og andre produkter som fiskerne hadde produsert ned til Bergen for salg. Jekteskipperen holdt jekt og mannskap, men fikk til gjengjeld 1/20 av den fisk av fraktet som betaling. I Flakstad har stort sett vært kun en jekteskipper, og denne har hovedsakelig hatt sitt sete i Sund.

Sund og Nusfjord har med sine naturlige havne vært de tradisjonelle og historiske fiskeværene i vår kommune, men i eldre tider har tilreisende fiskere også brukt steder som Nesland og Strømøya som utgangspunkt for sitt vinterfiske. I disse tidene var det stort sett kirken og kongen som eide de ulike gårdene rundt omkring i Flakstad. Innbyggerne var såkalte leilendinger som leide og drev gården som sine egne, men fra slutten av 1700-tallet og særlig utover 1800-tallet ble mange av gårdene i Flakstad kjøpt og tatt over av private eiere. Jordbruk har alltid stått sterkt i Flakstad, og dette sammen med sterke tradisjoner er nok grunn til at mange av dagens innbyggere i Flakstad kan vise til aner som også bodde i Flakstad flere hundre år tilbake i tid.

Inntil 1740 var Flakstad en del av Lofoten prestegjeld og ble betjent av en kapellan som styrte kirka på Flakstad, og annekskirken på Moskenes. Men i 1740 ble endelig Flakstad eget prestegjeld og møringen Thore Drejer ble Flakstad sin første sogneprest. På denne tiden fungerte kirken og presten også som en skole for befolkningen, særlig etter innføringen av konfirmasjon i 1736. På slutten av 1700-tallet fikk Flakstad en egen lærer som også fungerte som klokker. Han skolerte sognets skolebarn rundt omkring på de ulike gårdene. Det første skolebygget ble etablert på Flakstad i 1816 av sogneprest Johan Julius Strachen Westervaldt, og senere ble det etablert skolebygg flere steder rundt omkring i Flakstad.

På samme måte som Flakstad og Moskenes alltid har hatt felles sogneprest har vi også hatt felles lennsmann i de eldre tidene. Det har ikke vært noe fast sete for lennsmannen inntil vi kom godt inn på 1900-tallet. Dermed ser vi at fra 1600-tallet og fremover har lennsmannen hatt tilhold på ulike steder som  på Bisselvåg i Moskenes, samt Ramberg, Krystad, Øvrevalle og Skjelfjord i Flakstad.

I 1837 ble formannskapslovene innført, og Flakstad ble en kommune bestående av dagens Flakstad og Moskenes. Kommunens første ordfører ble sogneprest Fredrik William Rode. 1. juli 1916 ble Moskenes utskilt fra Flakstad og ble egen kommune. Dette var status frem til kommunereformen på 60-tallet da stortinget slo sammen Flakstad og Moskenes til en kommune med virkning fra 1. januar 1964. Etter stor lokal motstand ble kommunene «skilt» igjen fra 1. januar 1976.

Som nevnt over ble mange av gårdene i Flakstad overtatt av selveier fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet. Noe av de første stedene som ble overtatt av private var fiskeværene. I Flakstad var det på denne tiden utgjorde dette Sund og Nusfjord. Disse to stedene er de eneste fiskeværene der det har virket væreiere som leide ut rorbuer, fiskehjeller etc til fiskerne og ellers drev handel med varer. Dette systemet fungerte utover hele 1800-tallet inntil det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte en utvikling med bedre kommunikasjon gjennom opprettelsen av lokalbåter som gikk i rute mellom fiskeværene i Lofoten, nye veier og ikke minst utvikling av nye havner rundt omkring i Flakstad.

På grunn av denne utviklingen vokste det frem fiskevær, industri og handel både på Ramberg, Fredvang, Mølnarodden, Skjelfjord og Napp på denne tiden. Den nye teknologien, mudring og tilrettelegging av havner her gjorde denne utviklingen utover 1900-tallet mulig. Oppbyggingen og utviklingen av disse stedene var med på å øke kommunens folketall utover 1900-tallet og på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet lå innbyggertallet i Flakstad på om lag 2000 som er det høyeste nivået som kommunen noensinne har hatt.

Utviklingene i kommunen gjorde det mulig å realisere mange store prosjekter gjennom 1900-tallet. Særlig innen kommunikasjon der det ble bygde både veier, bruer og tunneler. Etter å kunne hatt lokalbåt å forhold seg til, fikk Flakstad i 1956 ferge over Nappstraumen, mellom Napp og Lilleeidet i Vestvågøy. Det var nå opprettet en fast veirutenett mellom Flakstad og den østre delen av Lofoten. Arbeidet med veinett gjennom Lofoten foregikk for fult på denne tiden, og 1. august 1963 åpnet Kong Olav det som i dag er E10 (Kong Olavs vei) gjennom Lofoten og Flakstad. Det var nå vei fra Napp gjennom Flakstad til Moskenes med Kåkernbrua som ble bygd i 1961 som det store monumenentet på veistrekningen gjennom Flakstad.

Utviklingen i veinettet fortsatte også etter at forbindelsen gjennom Flakstad var på plass. Sideveier til steder utenom hovedvei, som f. eks vei til Nusfjord kom på plass, og gamle veier bygd på 30-40 tallet som f. eks veien til Vikten ble opprustet og ordnet for den nye og økte biltrafikken. Fredvang fikk fergeforbindelse i 1965, en forbindelse som varte frem til 1988 da bruene til Fredvang stod ferdig. Fergetrafikk i Flakstad ble historie da Nappstraumtunnelen offisielt ble åpnet 11. juli 1990. I senere år har vi sett utskiftning av den gamle Kåkernbru som ble avløst av ny bru som stod ferdig i 2002. Rassikringen og bygging av ny vei gjennom Hamnøyfjellet mellom Flakstad og Moskenes kommune er også ferdig og avsluttet de senere årene, så den utviklingen som har vært innen kommunikasjon og vei de siste 100 år er formidabel.

 

Einar Benjaminsen - varaordfører